Tilbake på kontoret

Jeg kom tilbake fra India i starten av mars og hoppet rett på ferdighetskurs i kariologi. For nå er jeg offisielt odontologistudent på fulltid igjen! Det er litt vemodig og skremmende å være ferdig med forskningsåret, men også ganske fint å få tilbake hverdagen med forelesninger, lunsj med klassen og å fortsette å lære om tenner.

De siste månedene har jeg lært med å borre fine hull i plastikktenner, legge fyllinger og pusse de. I tillegg har vi hatt et mikrobiologikurs der jeg innså at håndhygienen min kanskje ikke er helt på topp, og at det å sprite hendene faktisk er en kunst. Mer om det senere.

wp-1466497435141.jpgEn stor og en liten fylling fra ferdighetskurset. Begge ble underkjente, så jeg fikk de med meg hjem. Vurderer om de skal få en plass i smykkeskrinet mitt. 

Nå i sommer har jeg fått et stipend fra forskerlinjen for å kunne jobbe med prosjektet. I går fikk jeg lønnslippen på 25 000,-. Dette er første gang på 9 år at jeg ikke har hatt en normal sommerjobb, og det føles litt merkelig. Her må jeg styre dagene og arbeidsoppgavene mine selv, jeg grøsser på ryggen når jeg sier det, men jeg føler meg nesten litt voksen.

Men nå er jeg altså tilbake på min kjære kontorplass. De som kjenner meg vet at jeg mangler ordenssans. Etter bare én dag ser kontoret slik ut:

wp-1466499083415.jpgwp-1466497443073.jpg

Wish me luck.

 

Advertisements

Hvordan spise som en inder 101

  1. Sett deg ned ved bordet. Foran deg har du en skje, en gaffel og et stålkrus. Maten består av en eller flere retter med mye saus og sterke krydder, i tillegg til roti eller chapati, som er tynne lefser. Av og til er det også ris der.
    fullmeal
  2. Riv av en bit fra rotien og brett den rundt grønnsaker, paneer, kjøtt eller lignende fra en av skålene. Putt den i munnen ved hjelp av fingrene. Alternativt kan du bruke rotien som en skje og fylle den med saus som du skyfler inn i munnen.
  3. Nå er fingrene dine fulle av saus. Da anbefales det å innta en posisjon der begge albuene hviler på bordet og hendene henger slapt ut til hver sin side. Dette minimerer sjansen for å tilgrise deg selv og naboen din. Det er også et godt triks å sitte litt fremoverlent, da dette gjør veien fra fatet til munnen kortere og minker, dog ikke eliminerer, sjansen for søling.
  4. I løpet av måltidet oppmuntres det til delekultur. En skje med dal her, en roti-klype der, litt saus, alt uten å spørre om tillatelse. Det er greit å strekke seg over bordet for å ta mat fra andre sitt fat. Det er lov å drikke fra andre sine krus også. Ikke bli overrasket hvis noen tar skjeen din, bestikk bytter ofte eier flere ganger i løpet av et måltid. Det er også lov å legge din egen mat på andre sin tallerken og spise direkte fra den.
  5. Ikke vær redd for å grise. Både du, sidemannen og bordet kommer til å bli grisete i løpet av måltidet. Aksepter det. Men prøv å ikke ta deg selv i fjeset. Been there done that. Sterk masala er ikke så digg å få på huden. IMG_00802
  6. Aksepter også det faktum at du ikke får kniv. Her er hovedredskapene fingrer, skje og gaffel, i prioritert rekkefølge. Et vellykket måltid foregår gjerne uten bruk av bestikk i det hele tatt, med mindre det er ris på bordet, da involveres som regel skjeen.
  7. Når alle fatene er tomme kan du lene seg godt tilbake, fremdeles med hendene i været for å unngå søling. Det drikkes buttermilk fra stålkopper, som så vidt jeg har forstått det er utvannet yoghurt med litt krydder i. Mhh.
  8. Når alle er lei av å sitte og holde hendene unna tingene sine går turen til vaskerommet. Alle spisesteder er utstyrt med et rom med vaskefasiliteter. Er det ikke tørkepapir der sa du? Ingen fare, bare rist hendene godt og tørk de gjerne på skjorten eller buksen.IMG_0190
  9. Ekstratips: Reklamer i avisene sier at raping er bra. Jeg har ikke testet dette personlig, men oppmuntrer gjerne andre til å prøve.
    IMG_00922

*Dette er beskrivelse av et hyggelig måltid mellom gode venner og kollegaer. Jeg kan ikke garantere at det gjelder for alle indere.

 

Actrec

Advanced Centre for Treatment, Research & Education in Cancer – Tata Memorial Centre, Kharghar, Navi Mumbai.

Her har jeg vært i litt over én uke nå, og skal være her frem til 5. mars.

Actrec ligger 1-2 timers kjøretur utenfor kjernen av Mumbai, avhengig av trafikken. Området er i utkanten av Mumbai, i en ganske planlagt del av byen. Her ble området først planlagt og deretter bygget. Alt er derfor delt inn i sektorer og rette gater, i motsetning til selve Mumbai som er et evig virvar av gater og hus.

Actrec campus er et prakteksemel på en planlagt og organisert byggeprosess. Det består av en rekke bygninger, gater og hager, alt innesperret av et murgjerde. Her er bygg for forskning, behandling, studenthospit, barnehage og gjestehus/resturant. Det første og siste bygget er de viktigste for meg. På forskningssenteret holder jeg til ca. 12 timer i døgnet. Jeg jobber jeg på en lab under dr. Vadyia, men det er “assistenten” hans Vinita jeg jobber tettest med. Dr. Vadyia er nemmelig blitt blind i løpet av årenes løp, og det er dermed begrenset for hva han kan foreta seg av praktiske gjøremål. Dette er trist, for han ryktes å være en fantastisk forsker! Jeg er stolt over å være en del av labben hans!

Jeg kommer til å skrive masse om livet på Actrec campus de neste ukene. Her har det allerede skjedd en hel del, og jeg har utrolig mye rart å fortelle om indere! Dessverre er det ikke lov til å ta bilder her inne på campus, så jeg må begrense bildebruken fra selve området.

Jeg dristet meg likevel til å ta et bilde av utsikten fra balkongen min, hvor jeg nyter skammelig lange frokoster i solsteiken.

IMG_0111

Og ja, det er faktisk tåke du ser, ikke bare skitt på linsen. Tåken kalles smog og er en deilig blanding av vanndamp og forurensning som ligger over området ganske konstant. Smogen er et interessant og ekkelt fenomen, så du kan forvente å høre mer om den senere!

IMG_0126

Området er forresten fullt av løshunder, de er så søte og rolige. For det meste ligger de i en skygge og sover. Dette er Sultan, løshunden til portvakten. Vær forberedt på flere bilder av løshunder, for India kryr av de!!

En tur på stranden

Utenfor hotellet jeg bodde på i Mumbai lå det en utrolig fin strand. Det kunne potensielt vært en badestrand, men det var ikke noen som badet der, så da tok ikke jeg heller sjansen på det.

Den første kvelden min bestemte jeg meg for å ta en tur her for å føle på livet. Og der var det virkelig liv! Stranden krydde av mennesker som tilsynelatende ikke hadde stort annet formål enn å bare henge sammen og se på solnedgangen. Det var en fin blanding av barn og voksne og eldre, damer i hijab, menn med turban, løshunder, joggere og små apekatter. Noen menn gikk rundt og solgte nøtter, sukkerspinn og grillet mais, men siden jeg var redd for matforgiftning ristet jeg høflig på hodet til alle sammen. Folk satt på sanden og blåste såpebobler, eller stod i vannkanten og stirret utover horisonten. Selv om jeg ikke kjente en sjel der følte jeg meg virkelig som en del av fellesskapet. Det var fint.

Etter denne korte strandturen satt jeg igjen med følgende inntrykk; India er vakkert, og folkene som bor her mestrer virkelig kunsten i å ikke gjøre noe som helst.

strand

strand2Selfiestang er ikke bare kult i Norge. Jeg ble tatt på fersken av mannen i turban da jeg tok dette bildet, men søren heller, det var verdt det.

strand3strand5strand4

(Jeg hadde planer om å vente med å ta bilde til mannen var ferdig med å klø seg, men det tok rett og slett for lang tid og jeg ble utålmodig. Sry.)

Og så kom solnedgangen, og jeg forstod plutselig hva alle ventet på. Det var nydelig.

sunsetDette er kanskje den eneste situasjon jeg har vært borti så langt der det har vært kjipt å være singel og alene på reise. Men følelsen gikk lett over etter et rask blikk på denne folkemengden. For et vakkert syn!

sunset2India – jeg liker deg godt!

 

Hei India!

Et av de siste innleggene her på bloggen handler om at jeg ikke skulle til India likevel og at jeg var godt fornøyd med det. Men nå befinner jeg meg altså i India. Suprise!

Jeg landet 27. januar, og har i dag altså vært her i én uke. Det føles som at jeg har vært her et år, og at jeg landet i går.

De to første dagene tilbrakte jeg på et luksushotell i Mumbai. Det var skikkelig digg etter intens jobbing før avreise. På hotellet kalte alle meg for “Mam” eller “Miss Martha”. Jeg bommet litt med valutaen ved første måltid og tipset servitøren femdobbelt normalt beløp. Dette endte med at alle servitørene plutselig visste hvem jeg var. “How are you today Miss Martha?”, kunne de finne på å si, mens de dro stolen ut for meg så jeg klosset kunne sette meg ned. I mangel på reisefølge var det hyggelig å late som at de var vennene mine en liten stund.

I Mumbai ble jeg kjørt rundt av en privatsjåfør, og to av de jeg skal jobbe sammen med her nede kom inn til byen for å vise meg rundt. Jeg fikk se hovedattraksjonene i byen, blant annet et akvarium. Det var temmelig skuffende i forhold til akvariet i Bergen, men det sa jeg selvsagt ikke høyt, særlig siden de betalte billetten min, som kostet mer fordi jeg var utlending. Er det lov å kalle slike priser litt rasistiske?

Utenom akvariet er Mumbai utrolig fantastisk og full av inntrykk! Wikipedia sier at det bor 13 millioner her, indere hevder at det er 18 millioner. Uansett er det mer enn nok millioner for meg. Det er folk overalt og veldig varmt og fult av lukter. Gatene er fulle av små tuktuker (mopedbiler med tre hjul, en barbeint sjåfør og plass til 2(i praksis 5) i baksetet), mennesker, manglende fotgjengerfelt og fortau, kyr, grønnsaksboder, sarier og mopeder. Det er for mye å ta inn på et bilde. Men det var faktisk roligere enn jeg forventet. Du vet de filmene hvor en bil kjører gjennom en rotete gate, og alle barna banker på vinduet for å få penger mens det spilles indisk musikk i bakgrunnen?? Det var ikke helt så voldsomt. Det var ingen indisk musikk, og vi traff bare på ei veldig søt jente som ville ha penger gjennom bilvinduet, hvis vi ser bort ifra han ene som ville ha betalt for å vaske bilen vår med en spruteflaske med vann.

moped

Dette er et typisk bilde fra veiene i Mumbai. Bak og foran mopeden ser dere Tuktukene. Så søte!! Lov å importere til Norge?

Mumbai er ellers en by full av kontraster, og bærer preg av at det bor så mange mennesker her. Etter oppfordring fra veilederen min Dana, dro vi til vaskeplassen i den ene bydelen. Dette er et digert utendørs vaskeannlegg, hvor solbrune menn med kulemage står og banker livskiten av klær. I hovedsak er det hotell og andre bedrifter som sender vasken sin her, siden de fleste privatpersoner nå faktisk har vaskemaskin.

vaskeplassenvaskeplass2

På bildet over ser dere hustakene til de som bor rundt vaskeannlegget. Jeg vet ikke om det egentlig er mulig å kalle det hus, men det er vertfall fire vegger og et tak, og tydeligvis parabol. Prioriteringer, prioriteringer… Dette er en del av det som kalles slummen i Mumbai, som er vanvittig stor.

station

Utenom slummen kan man også finne fine innslag av England. Her er hovedtogstasjonen, en flott og staselig murbygning full av duebæsj. Tidligere hette den Victoria Station, men siden Indere er glad i hindi, har den nå bytte navn til ett eller annet vanvittig komplisert som jeg brukte 5 minutt på å lære å uttale og 10 sekunder på å glemme.

college

Dette er visstnok et college midt i byen, og stammer også fra det engelske imperiet. Jeg lovet pappa å lete etter tegn fra den tiden, og here you go – byen er full av de. I følge sjåføren min er det de beste og mest stabile bygningene som finnes i byen. Creds til britene.

chickenEllers er det et rikt dyreliv her i byen. Jeg har også sett et par kyr og en mengde løshunder, men de var ikke så fotogene.

Hodet mitt holder på å sprekke av opplevelser så langt. Det gjør forsåvidt magen min også, etter syv dager har den plutselig oppdaget at jeg har byttet kontinent. Yeei.

Vi snakkes!

Du vet du er forskerlinjestudent når…

I det siste har jeg merket meg en del forandringer på datmaskinen og mobiltelefonen min. Dette har gått veldig gradvis, men tegnene er nå så store at jeg ikke lenger klarer å ingorere de…

Den første forandringen jeg merket skjedde på Facebook. Du vet de irriterende reklamemen som dukker opp på høyre side av nyhetsfeeden, de som pleier å friste deg med fine klær, dyr sminke og ferier? Hos meg er de nå byttet ut med reklamer for lab-reageser. Cookiene i nettleseren min kjenner meg godt, og har tydligvis oppfattet at jeg bruker mye større tid på å søke etter antistoff enn på zalando.no.

Reklamene frister meg med vakre histologiske fargebilder. Jeg må faktisk innrømme at reklamen for “Mouse mono to CD163” fra Abcam har ført til at dette antistoffet nå står på innkjøpslisten min. Jeg gremmes over hvor lett påvirkelig jeg er.

 

Det er dessverre ikke bare på facebook dette har skjedd. For noen dager siden satt jeg på mobilen min og lette etter leilighet på hybel.no. Og midt mellom to leilighetsannonnser dukket det opp en reklame for monoklonale kanin-antistoffer.

rabmad

Jeg har også merket at Google har begynt  endret oppførselen sin, og det er ikke en endring jeg er særlig fornøyd med. I løpet av en gjennomsnittlig dag bruker jeg mye tid PubMed. PubMed er en fanastisk side som samler abstrakter og informasjon om alle artikler som publiseres innenfor det medisinske forskningsfelt, og ble fort en side jeg ble avhengig av. Og dette går selvsagt ikke Google hus forbi. For å vise at Google også kan være nyttig har den begynt å linke søkene mine inn til pubmed, og tilbyr meg ellers bare veldig avanserte artikler å lese. Dette er absolutt ikke greit! Når jeg googler trenger er jeg som regel på jakt etter enkle svar på enkle sider. Når jeg googler vil jeg helst bli vist rett inn til en enkel wikipedia-artikkel om temaet. Jeg har derfor sett meg nødt til å tilføre “wiki” i de fleste søkene mine.

Min egen oppførsel har også forandret seg en del, og det merket jeg da jeg bladde gjennom bilde-galleriet mitt i går kveld. Det som før var fullt av festbilder, bilder av lamaer, fine selfies og søte nevøer er nå full av.. ja. dette;

Kort oppsummert er det en fin samling av kreftvev med forskjellige farginger, labutstyr og selfies av hvor sliten jeg er etter en lang dag på labben.

Screenshot-mappen har også endret innhold. Før var denne mappen full av sitater, søte katter og morsomme tinder-profiler, men består nå mest av treffende bilder fra ifuckinglovesience og ASAP sience.

 

Jeg konkluderer med dette at det er på tide at jeg sletter cookies og informasjonskapsler i nettleseren, og begynner å ta flere bilder av mennesker og færre bilder av døde celler med fine farger.

 

Når planene endres

En del av det som gjorde prosjektet mitt så spennende var at jeg skulle få reise til India i tre måneder for å gjøre deler av forskningen min der. Planen var at jeg skulle reise i september og være der frem til jul. Planen var at jeg skulle komme godt i gang med prosjektet, samle store mengder med data og løse kreftgåten. Men er det noe jeg har lært så langt i forskningens verden er at planer ofte endrer seg. For her sitter jeg fremdeles i regnfulle Bergen, innsamling av data lar vente på seg og kreftgåten er fremdeles veldig gåtefull.

For å få lov til å drive med forskning i India måtte vi først få godkjent prosjektet hos instituttlederen på forskningssenteret i Mumbai. Søknaden ble sendt inn mai, men svaret lot vente på seg. Vi var tålmodige, og tenkte at «ting tar jo tid…». Men søknaden er fremdeles ikke godkjent. Derfor har jeg tilbragt høsten med å vente. Jeg har jobbet på labben, gått på kurs, lest artikler og lært utrolig mye. Og jeg har gledet meg til å reise. Når underskriften på søknaden kom, kunne jeg pakke tingene mine og reise. Men underskriften kom ikke, og jeg levde i konstant uvisshet om når jeg kunne reise. Og det å ikke vite når man plutselig må slippe det man har i hendene og dra på reise i tre måneder er faktisk ikke så gøy som det høres ut som. Det å ikke kunne planlegge frem i tid, å ikke kunne finne seg en ny leilighet å bo i, ikke kunne planlegge juleferien eller bare si at «ja, jeg vil gjerne være med på teater i desember», har vært ganske slitsomt. Alle planer måtte bli tentative, og avtaler har blitt gjort med forhold om at jeg faktisk var i Norge på det tidspunktet. Og dette var helt greit de første månedene. Men så ble jeg skikkelig lei.

Jeg har gledet meg utrolig mye til å reise til India, jeg satt til og med opp en egen sparekonto i nettbanken som skulle gå til reisen, og hadde en stund Taj Ma Hal som bakgrunnsbilde på telefonen. Men jo lenger jeg ventet, jo mer kjente jeg på følelsen av at forventningene gikk over til frustrasjon og etterhvert gruing for å reise. Jeg ble skikkelig lei av å vente. I mai skal jeg begynne å studere odontologi igjen, og får da obligatoriske forelesninger og klinikk. Derfor måtte reisen skje før det. Eller i sommerferien, mens monsunen herjer. Jeg merket at jeg ikke hadde lyst til å reise i det hele tatt lenger. Og det var veldig merkelig at India gikk fra å være det eneste jeg tenkte på og det eneste jeg gledet meg, til å bli en sur klump i magen. Så en mandags formiddag brøt jeg sammen foran veilederen min og erklærte at jeg ikke hadde lyst til å reise lenger. Jeg var hadde så dårlig samvittighet for at hun har jobbet så mye for dette, og synes at jeg selv var utålmodig og utakknemmelig som ikke orket å vente litt til. Men det var ikke noe problem i det hele tatt, sa hun. Vi kunne jo bare jobbe med pasienter fra Norge, no stress liksom. Og så var det bestemt.

Så nå skal jeg basere prosjektet mitt på norske pasienter med munnhulekreft, og forhåpentligvis også en del nepalske pasienter. Sykehuset vi samarbeider med i Nepal er utrolig hyggelige, og sender mer enn gjerne tumorer som vi kan jobbe med her på Haukeland.

Så nå er en tre måneders reise til Mumbai gjort om til en tre ukers omreise til sykehusene i India og Nepal, og kanskje en snartur til Sudan. Jeg er veldig lettet, og nå gleder jeg meg igjen til å reise!