En tur på stranden

Utenfor hotellet jeg bodde på i Mumbai lå det en utrolig fin strand. Det kunne potensielt vært en badestrand, men det var ikke noen som badet der, så da tok ikke jeg heller sjansen på det.

Den første kvelden min bestemte jeg meg for å ta en tur her for å føle på livet. Og der var det virkelig liv! Stranden krydde av mennesker som tilsynelatende ikke hadde stort annet formål enn å bare henge sammen og se på solnedgangen. Det var en fin blanding av barn og voksne og eldre, damer i hijab, menn med turban, løshunder, joggere og små apekatter. Noen menn gikk rundt og solgte nøtter, sukkerspinn og grillet mais, men siden jeg var redd for matforgiftning ristet jeg høflig på hodet til alle sammen. Folk satt på sanden og blåste såpebobler, eller stod i vannkanten og stirret utover horisonten. Selv om jeg ikke kjente en sjel der følte jeg meg virkelig som en del av fellesskapet. Det var fint.

Etter denne korte strandturen satt jeg igjen med følgende inntrykk; India er vakkert, og folkene som bor her mestrer virkelig kunsten i å ikke gjøre noe som helst.

strand

strand2Selfiestang er ikke bare kult i Norge. Jeg ble tatt på fersken av mannen i turban da jeg tok dette bildet, men søren heller, det var verdt det.

strand3strand5strand4

(Jeg hadde planer om å vente med å ta bilde til mannen var ferdig med å klø seg, men det tok rett og slett for lang tid og jeg ble utålmodig. Sry.)

Og så kom solnedgangen, og jeg forstod plutselig hva alle ventet på. Det var nydelig.

sunsetDette er kanskje den eneste situasjon jeg har vært borti så langt der det har vært kjipt å være singel og alene på reise. Men følelsen gikk lett over etter et rask blikk på denne folkemengden. For et vakkert syn!

sunset2India – jeg liker deg godt!

 

Advertisements

Hei India!

Et av de siste innleggene her på bloggen handler om at jeg ikke skulle til India likevel og at jeg var godt fornøyd med det. Men nå befinner jeg meg altså i India. Suprise!

Jeg landet 27. januar, og har i dag altså vært her i én uke. Det føles som at jeg har vært her et år, og at jeg landet i går.

De to første dagene tilbrakte jeg på et luksushotell i Mumbai. Det var skikkelig digg etter intens jobbing før avreise. På hotellet kalte alle meg for “Mam” eller “Miss Martha”. Jeg bommet litt med valutaen ved første måltid og tipset servitøren femdobbelt normalt beløp. Dette endte med at alle servitørene plutselig visste hvem jeg var. “How are you today Miss Martha?”, kunne de finne på å si, mens de dro stolen ut for meg så jeg klosset kunne sette meg ned. I mangel på reisefølge var det hyggelig å late som at de var vennene mine en liten stund.

I Mumbai ble jeg kjørt rundt av en privatsjåfør, og to av de jeg skal jobbe sammen med her nede kom inn til byen for å vise meg rundt. Jeg fikk se hovedattraksjonene i byen, blant annet et akvarium. Det var temmelig skuffende i forhold til akvariet i Bergen, men det sa jeg selvsagt ikke høyt, særlig siden de betalte billetten min, som kostet mer fordi jeg var utlending. Er det lov å kalle slike priser litt rasistiske?

Utenom akvariet er Mumbai utrolig fantastisk og full av inntrykk! Wikipedia sier at det bor 13 millioner her, indere hevder at det er 18 millioner. Uansett er det mer enn nok millioner for meg. Det er folk overalt og veldig varmt og fult av lukter. Gatene er fulle av små tuktuker (mopedbiler med tre hjul, en barbeint sjåfør og plass til 2(i praksis 5) i baksetet), mennesker, manglende fotgjengerfelt og fortau, kyr, grønnsaksboder, sarier og mopeder. Det er for mye å ta inn på et bilde. Men det var faktisk roligere enn jeg forventet. Du vet de filmene hvor en bil kjører gjennom en rotete gate, og alle barna banker på vinduet for å få penger mens det spilles indisk musikk i bakgrunnen?? Det var ikke helt så voldsomt. Det var ingen indisk musikk, og vi traff bare på ei veldig søt jente som ville ha penger gjennom bilvinduet, hvis vi ser bort ifra han ene som ville ha betalt for å vaske bilen vår med en spruteflaske med vann.

moped

Dette er et typisk bilde fra veiene i Mumbai. Bak og foran mopeden ser dere Tuktukene. Så søte!! Lov å importere til Norge?

Mumbai er ellers en by full av kontraster, og bærer preg av at det bor så mange mennesker her. Etter oppfordring fra veilederen min Dana, dro vi til vaskeplassen i den ene bydelen. Dette er et digert utendørs vaskeannlegg, hvor solbrune menn med kulemage står og banker livskiten av klær. I hovedsak er det hotell og andre bedrifter som sender vasken sin her, siden de fleste privatpersoner nå faktisk har vaskemaskin.

vaskeplassenvaskeplass2

På bildet over ser dere hustakene til de som bor rundt vaskeannlegget. Jeg vet ikke om det egentlig er mulig å kalle det hus, men det er vertfall fire vegger og et tak, og tydeligvis parabol. Prioriteringer, prioriteringer… Dette er en del av det som kalles slummen i Mumbai, som er vanvittig stor.

station

Utenom slummen kan man også finne fine innslag av England. Her er hovedtogstasjonen, en flott og staselig murbygning full av duebæsj. Tidligere hette den Victoria Station, men siden Indere er glad i hindi, har den nå bytte navn til ett eller annet vanvittig komplisert som jeg brukte 5 minutt på å lære å uttale og 10 sekunder på å glemme.

college

Dette er visstnok et college midt i byen, og stammer også fra det engelske imperiet. Jeg lovet pappa å lete etter tegn fra den tiden, og here you go – byen er full av de. I følge sjåføren min er det de beste og mest stabile bygningene som finnes i byen. Creds til britene.

chickenEllers er det et rikt dyreliv her i byen. Jeg har også sett et par kyr og en mengde løshunder, men de var ikke så fotogene.

Hodet mitt holder på å sprekke av opplevelser så langt. Det gjør forsåvidt magen min også, etter syv dager har den plutselig oppdaget at jeg har byttet kontinent. Yeei.

Vi snakkes!

Du vet du er forskerlinjestudent når…

I det siste har jeg merket meg en del forandringer på datmaskinen og mobiltelefonen min. Dette har gått veldig gradvis, men tegnene er nå så store at jeg ikke lenger klarer å ingorere de…

Den første forandringen jeg merket skjedde på Facebook. Du vet de irriterende reklamemen som dukker opp på høyre side av nyhetsfeeden, de som pleier å friste deg med fine klær, dyr sminke og ferier? Hos meg er de nå byttet ut med reklamer for lab-reageser. Cookiene i nettleseren min kjenner meg godt, og har tydligvis oppfattet at jeg bruker mye større tid på å søke etter antistoff enn på zalando.no.

Reklamene frister meg med vakre histologiske fargebilder. Jeg må faktisk innrømme at reklamen for “Mouse mono to CD163” fra Abcam har ført til at dette antistoffet nå står på innkjøpslisten min. Jeg gremmes over hvor lett påvirkelig jeg er.

 

Det er dessverre ikke bare på facebook dette har skjedd. For noen dager siden satt jeg på mobilen min og lette etter leilighet på hybel.no. Og midt mellom to leilighetsannonnser dukket det opp en reklame for monoklonale kanin-antistoffer.

rabmad

Jeg har også merket at Google har begynt  endret oppførselen sin, og det er ikke en endring jeg er særlig fornøyd med. I løpet av en gjennomsnittlig dag bruker jeg mye tid PubMed. PubMed er en fanastisk side som samler abstrakter og informasjon om alle artikler som publiseres innenfor det medisinske forskningsfelt, og ble fort en side jeg ble avhengig av. Og dette går selvsagt ikke Google hus forbi. For å vise at Google også kan være nyttig har den begynt å linke søkene mine inn til pubmed, og tilbyr meg ellers bare veldig avanserte artikler å lese. Dette er absolutt ikke greit! Når jeg googler trenger er jeg som regel på jakt etter enkle svar på enkle sider. Når jeg googler vil jeg helst bli vist rett inn til en enkel wikipedia-artikkel om temaet. Jeg har derfor sett meg nødt til å tilføre “wiki” i de fleste søkene mine.

Min egen oppførsel har også forandret seg en del, og det merket jeg da jeg bladde gjennom bilde-galleriet mitt i går kveld. Det som før var fullt av festbilder, bilder av lamaer, fine selfies og søte nevøer er nå full av.. ja. dette;

Kort oppsummert er det en fin samling av kreftvev med forskjellige farginger, labutstyr og selfies av hvor sliten jeg er etter en lang dag på labben.

Screenshot-mappen har også endret innhold. Før var denne mappen full av sitater, søte katter og morsomme tinder-profiler, men består nå mest av treffende bilder fra ifuckinglovesience og ASAP sience.

 

Jeg konkluderer med dette at det er på tide at jeg sletter cookies og informasjonskapsler i nettleseren, og begynner å ta flere bilder av mennesker og færre bilder av døde celler med fine farger.

 

Når planene endres

En del av det som gjorde prosjektet mitt så spennende var at jeg skulle få reise til India i tre måneder for å gjøre deler av forskningen min der. Planen var at jeg skulle reise i september og være der frem til jul. Planen var at jeg skulle komme godt i gang med prosjektet, samle store mengder med data og løse kreftgåten. Men er det noe jeg har lært så langt i forskningens verden er at planer ofte endrer seg. For her sitter jeg fremdeles i regnfulle Bergen, innsamling av data lar vente på seg og kreftgåten er fremdeles veldig gåtefull.

For å få lov til å drive med forskning i India måtte vi først få godkjent prosjektet hos instituttlederen på forskningssenteret i Mumbai. Søknaden ble sendt inn mai, men svaret lot vente på seg. Vi var tålmodige, og tenkte at «ting tar jo tid…». Men søknaden er fremdeles ikke godkjent. Derfor har jeg tilbragt høsten med å vente. Jeg har jobbet på labben, gått på kurs, lest artikler og lært utrolig mye. Og jeg har gledet meg til å reise. Når underskriften på søknaden kom, kunne jeg pakke tingene mine og reise. Men underskriften kom ikke, og jeg levde i konstant uvisshet om når jeg kunne reise. Og det å ikke vite når man plutselig må slippe det man har i hendene og dra på reise i tre måneder er faktisk ikke så gøy som det høres ut som. Det å ikke kunne planlegge frem i tid, å ikke kunne finne seg en ny leilighet å bo i, ikke kunne planlegge juleferien eller bare si at «ja, jeg vil gjerne være med på teater i desember», har vært ganske slitsomt. Alle planer måtte bli tentative, og avtaler har blitt gjort med forhold om at jeg faktisk var i Norge på det tidspunktet. Og dette var helt greit de første månedene. Men så ble jeg skikkelig lei.

Jeg har gledet meg utrolig mye til å reise til India, jeg satt til og med opp en egen sparekonto i nettbanken som skulle gå til reisen, og hadde en stund Taj Ma Hal som bakgrunnsbilde på telefonen. Men jo lenger jeg ventet, jo mer kjente jeg på følelsen av at forventningene gikk over til frustrasjon og etterhvert gruing for å reise. Jeg ble skikkelig lei av å vente. I mai skal jeg begynne å studere odontologi igjen, og får da obligatoriske forelesninger og klinikk. Derfor måtte reisen skje før det. Eller i sommerferien, mens monsunen herjer. Jeg merket at jeg ikke hadde lyst til å reise i det hele tatt lenger. Og det var veldig merkelig at India gikk fra å være det eneste jeg tenkte på og det eneste jeg gledet meg, til å bli en sur klump i magen. Så en mandags formiddag brøt jeg sammen foran veilederen min og erklærte at jeg ikke hadde lyst til å reise lenger. Jeg var hadde så dårlig samvittighet for at hun har jobbet så mye for dette, og synes at jeg selv var utålmodig og utakknemmelig som ikke orket å vente litt til. Men det var ikke noe problem i det hele tatt, sa hun. Vi kunne jo bare jobbe med pasienter fra Norge, no stress liksom. Og så var det bestemt.

Så nå skal jeg basere prosjektet mitt på norske pasienter med munnhulekreft, og forhåpentligvis også en del nepalske pasienter. Sykehuset vi samarbeider med i Nepal er utrolig hyggelige, og sender mer enn gjerne tumorer som vi kan jobbe med her på Haukeland.

Så nå er en tre måneders reise til Mumbai gjort om til en tre ukers omreise til sykehusene i India og Nepal, og kanskje en snartur til Sudan. Jeg er veldig lettet, og nå gleder jeg meg igjen til å reise!

Når jeg ikke skjønner noenting.

Av og til oppstår det situasjoner der jeg ikke skjønner noe som helst. Og da mener jeg ingenting, altså nada. Har du opplevd den følelsen når hjernen bare kobler av, og alt som er igjen er tanken “nå skjønner jeg ingenting”, og ellers er alt bare svart? Den følelsen har jeg hatt mange ganger den siste uken.

For tiden jobber jeg med et lite sideprosjekt. Som forskerlinjestudent må vi presentere på et visst antall konferanser, og nå er tiden inne for at jeg skal presentere en poster på min første konferanse. Før man kan presentere må man sende inn det som kalles et abstract, som er en kort oppsummering av prosjektet og resultatene. Konferansen er neste onsdag, men abstractet skulle inn i dag. Problemet var bare det at jeg ikke hadde noen resultater som var verdt å skrive et abstract om, for å ikke snakke om å presentere. Jeg har jobbet mye på labben, og har lest og lært utrolig mye, men dessverre kan jeg ikke komme på en konferanse og presentere “hei, nå skal jeg fortelle deg om den gangen jeg leste denne artikkelen som var kjempespennende”. På en konferanse skal man presentere noe nytt, og spennende og nyskapende og sånt. Noe jeg altså ikke hadde. Så da satt veilederen meg i gang med å lage noen resultater.

Første delen bestod av labarbeid, der jeg skulle farge tumorvev som vanlig, i tillegg til et par testikler. hihi. Dette var kjempegreit, fordi jeg kan det. Da forstod jeg alt. Etter dette skar det seg, for nå skulle vi tolke resultatene. Det kan man gjøre på mange måter. Vår måte er å ta bilde av fargingene og kjøre de gjennom et analyseprogram som måler en del ting vi er interessert i. Så skal vi gjøre statistikk. Og nå i etterkant innser jeg at dette høres kjempeenkelt ut, men du aner ikke hvor mange ganger hjernen min bråbremset i løpet av denne prosessen.

Første gang det klikket var da jeg fant ut at bilder kan bli tatt på veldig mange ulike vis. Til sammen skulle jeg ta ca. 60 bilder, alle av forskjellige deler av tumorer eller friske vev og sånt. Jeg brukte to dager tilsammen på å lære meg hvordan jeg tar bilder, og deretter på å ta bilder av alle snittene. I løpet av prosessen var det mange ganger jeg ikke skjønte noe, fordi jeg ikke aner hvilken del av vevet jeg skal ta bilder av. Men til slutt hadde jeg tatt bilder av alle vevene, og var veldig fornøyd med innsatsen så langt. Det jeg ikke visste var at det gikk an å rotere på kameraet, slik at bildet ble riktig vei.

Et eksempel er dette bildet som jeg tok først;

N4(2)-epit-loxl4-x20-3

Jeg synes det var kjempefint. Så får jeg vite at bildet egentlig skal se ca. sånn ut:

N2-epit-loxl4-x40-1

Og jeg bare; “Ok.. da tar jeg nye bilder av alle snittene da, no probs liksom.” Og så grein jeg litt innvendig.

Og så skulle jeg begynne på analysen. Her bruker jeg et fint program som heter ImageJ med en plug-in som heter IHC-profiler. Dette er et typisk eksempel på et open source-program, der alle som vil har vært med å utvikle det. Og det bærer preg av å IKKE GI MENING! Så nok en gang skjønte jeg ingenting. Etter å ha lest mange artikler og “brukerveiledninger” om dette programmet, skjønte jeg at det faktisk ikke var vanskelig i det hele tatt. Men det tok meg altså ca. 24 timer å innse.

Så da tok jeg alle bildene på nytt, kjørte de gjennom analyseprogrammet. Og så kom resultatene. Og nok en gang skjønte jeg ingenting. Resultatene var stikk motsatt av det vi hadde forventet, og det andre forskere har funnet ut av før. Men tydeligvis er dette et bra resultat, sa veilederen min, for da har vi funnet ut noe nytt. “åjaa”, tenkte jeg, “det er ikke bare jeg som har gjort helt feil da?”. Men veilederen min stoler tydeligvis på meg og resultatene mine, av ukjente grunner.

Men så kom de statistiske analysene av resultatene. Alle resultater og konklusjoner må bli bekreftet av statistiske analyser, det er visst veldig viktig. Det virker som at hvis du mangler statistiske analyser, kunne du like gjerne bare latt være å presentere i det hele tatt. Jeg hadde et statistikkfag i førsteklasse, men det var typisk pensum som praktisk talt datt ut av øret etter jeg hadde levert inn eksamen. Eksamensresultatet ga også preg av at dette var et fag jeg ikke var særlig flink i. Så nok en gang skjønte jeg ingenting. Men nå fikk jeg et crash-kurs i statistikkprogrammet SPSS, og etter en kveld med hårriving og nesten-grining, og en natt full av drømmer om gjennomsnitt, p-verdier og t-tester, skjønte jeg det. Sånn litt vertfall.

Derfor kunne jeg i dag skrive en oppsummering av hva jeg har gjort, hvorfor jeg har gjort det og hva resultatet ble. Så sendte jeg det videre til veilederen min, som fikset det slik at det faktisk både så og hørtes profesjonelt ut. Og nå har jeg sendt abstractet videre til konferanse-komiteen.

Capture

Jeg gikk da fra å være supperhappy, til å bli superspent og deretter til å tenke “holy shit, jeg skal faktisk presentere dette til veldig smarte mennesker, er det for å sent å trekke seg???”

Men jeg var ikke alene i denne prosessen. Det jeg har lært i løpet av denne uken er at man ALDRI skal være redd for å spørre om hjelp. Alle er så utrolig hjelpsomme. På patologen sitter det masterstudenter, Phd-studenter, postdocer, professorer, labingeniører og folk med udefinerbare stillinger. Alle sitter på forskjellig kunnskap, og er mester i sitt eget emne. Det betyr at en person er dritflink til å ta bilder, en annen er kjempeflink til å bruke analyseprogrammet, en kan statistikk, og alle har KJEMPELSYT til at jeg skal bruke nettopp den metoden de bruker, for det er jo den beste. Jeg har følt meg som en jojo der jeg har løpt mellom kontorer for å få hjelp av både den ene og den andre.

Men selv om disse personene er så greie, føler jeg det går en grense for hvor mye av tiden deres jeg kan bruke, og den grensen setter jeg på ca 10 – 15 min. I tillegg går det meste på engelsk, som også begrenser andelen av ord jeg forstår. Så de viser meg det jeg trenger å lære, og spør “you understand now?”, og jeg bare “yes yes, thank you very much, very helpful” (les med norsk aksent). Og så forstår jeg ingenting likevel. Og så må jeg sette meg ned og bruke et par timer på å gå gjennom det de viste meg på ti minutter. Men likevel hadde jeg aldri klart det uten deres hjelp, fordi jeg ikke hadde visst hvor jeg skulle begynne. Tusen takk.

Jeg kommer med oppdateringer om hvordan presentasjonen på onsdag faktisk går, so stay tuned.

Unnskyld, har du noen testikler jeg kan låne..?

I dag skal dere få en liten hverdagshistorie fra patologen her på Haukeland. Det hele startet med at jeg trengte en positiv kontroll til et forsøk. Til opplysning krever nesten alle forsøk at man har både en positiv og en negativ kontroll; den positive kontrollen skal være et vev fra en del av kroppen man vet vil gi positiv reaksjon, den negative delen skal ikke gi noen rekasjon i det hele tatt.

For tiden tester jeg ut et fargestoff for proteinet LOXL4. Produksjonnselskaet opplyser om at positiv kontroll for dette stoffet er human testis. Testikler altså. Menneskelige testikler. “ok..” tenkte jeg, “la jakten på testikler begynne!”

Etter litt leting fant jeg frem til to patologer som muligens kunne være i besittelse av testikler i arktivet sitt. Dette var tilfeldigvis to kvinnelige patologer. Jeg banker forsiktig på kontordøren til den første. Som vanlig har jeg absolutt ikke tenkt over hva jeg skal si, og spyr derfor ut det første som faller meg inn; “Hei! Jeg heter Martha, jeg er forskerlinjestudent på oralpatologen. Jeg har hørt rykter om at du kanskje har noen testikler jeg kan låne, stemmer det?”. Den kvinnelige patologen lar blikket vandre nedover kroppen sin, smiler litt usikkert og sier; “mmh.. nei, jeg har ikke det.”

Det viste seg at hun faktisk ikke hadde noen testikler, hverken på sin egen kropp eller i akrivet sitt.

Så kom turen til den andre kvinnelige patologen. Her hadde jeg heldigvis gjort hjemmeleksen min, og spurte fint om hun hadde “noen blokker med ikke-patologisk human testis, som jeg kan benytte som positiv kontroll ved farging av LOXL4 med immunohistokjemi”. Det hadde hun. Så nå har jeg fått meg tre fine testikler.

wpid-wp-1442324482511.jpg

Jeg har ikke blitt så glade i testiklene som i tumorene enda, men det kommer kanskje med tiden?

Uansett er lærdommen fra denne historien følgende; Ønsker man å kommunisere med patologer og andre overleger på Haukeand Universistessygehus skal man bruke riktig nomenklatur med tilhørende komplisert setningsoppbygning. Tas ikke dette til følge, risikerer man miforståelser og usikkerhet blant de lærde. 

Mine nye venner

Jeg har brygget på dette en stund og vært redd for å gå ut offentlig med det. Jeg er bekymret for hva folk vil si, og for at de ekte vennene mine skal snu ryggen til meg. Men jeg har troen på at ærlighet varer lengst, så her kommer det; jeg har blitt glad i tumorene jeg jobber med.

“Æsj, du er avskyelig”, tenker du kanskje? Jepp, det kan nok godt være. Men la meg forsøke å forklare litt.

For det første er det viktig at du vet at tumorene ikke flyter rundt i glass og ser ekle ut. De lukter ikke, de er ikke slimete, og kanskje det viktigste; du blir ikke smittet av kreft ved å ta på de.

Når en pasiet blir operert for kreft blir en bit av tumoren lagt i formalin, en halvveis gulbrun væske som lukter ekkelt. Hvis du har sett filmer med gale doktorer og sånt, har du kanskje fått med deg glasset med den flytende hjernen i hyllen bak skrivebordet? Væsken i dette glasset er gjerne formalin.

I tumoren sitt tilfelle blir den derimot tatt ut fra formalinen ganske raskt og lagt i varm, flytende paraffin som stivner i romtemperatur. Tumoren ligger altså nå inne i en liten klump med paraffin, og er derfor helt stiv og ren og luktfri. Disse blokkene kalles “formalin fixed paraffin embedded blocks”, eller bare FFPE blokker, som kidsa kaller det.

20150910_090734

Dette er en av mine favorittumorer. Den er så fin!

I mangel på klassekamerater dette året er det lett å føle seg litt ensom. Ensomme mennesker har en tendens til å utvikle nærmere forhold til forskjellige ting, som katter, frimerker eller modelltog. Siden jeg jobber ganske mye med disse tumorene i løpet av en dag, synes jeg at det er naturlig at jeg har fått et godt forhold til de.

20150910_090825

Se så søøte de er!!

Jeg ble klar over følelsene mine i forbindelse med at jeg mistet tre ganske viktige tumorer. Eller ikke direkte mistet, jeg hadde bare ikke peiling på hvor de var. Det betydde at en leteaksjon måtte settes i gang. Jeg tror jeg var over halve Haukeland for å finne ut hvem som var i besittelse av disse tumorene. Etter tre dager på jakt fant jeg de endelig innerst i et skap på kontoret til veilederen min…  Jeg hoppet praktisk talt av glede!

Etter dette innså jeg hvor utrolig glad jeg var i tumorene mine. Jeg skal aldri slippe de av syne igjen!

wpid-wp-1441874460826.jpg

Men nå er det også på sin plass å få sagt at jeg ikke er glad for at pasienter får tumorer, sånn at jeg har noen å henge med. Helst skulle jeg sett at ingen fikk kreft, så jeg ikke hadde noen tumorer å jobbe med i det hele tatt. Men når tumorene først er her, synes jeg det er ok å like de. Det er tross alt de som skal hjelpe meg med å løse kreftgåten!