Tilbake til plastikktennene

Høsten på tredjekull er kjent som helvetessemesteret, og jeg kjenner det godt på kroppen allerede. Timeplanen inneholder obligatorisk under visning fra 08:00-16:00 hver dag frem til midten av desember. To forelesninger, resten praktisk trening. Etter 16:00 er det om å gjøre og strekke godt på kroppen, spise mat og le litt med de andre i klassen, før turen går videre til lesesalen.

Om noen uker begynner vi med pasienter i røntgen, kariologi og periodonti. Det betyr at jeg kommer til å ta røntgenbilder av, borre hull og fjerne tannstein på ekte mennesker! Nå har vi også begynt med ferdighetstrening i protetikk. I praksis betyr dette at vi pusser til plastikktenner, for å så lage skall av tenner (kroner) som vi setter på toppen. I den ekte klinikken gjør vi dette på pasienter som sitter igjen med tannstubber, og som så gjerne ønsker å kunne tygge mat og smile fint igjen. Protetikk er en veldig presis kunst, og det er snakk om 5-10 graders vinkler, rett, steil, konkav.. fjener du for mye tann eller kommer du borti nabotannen må du begynne på nytt. Hold borren i rett vinkel, bruk speilet når du jobber bak.

Ryktene sier at det er helt normalt å grine i løpet av dette semesteret. La det renne sier de, det er bra for deg. Grin når du trenger det, le mye. Det er nettopp det jeg har gjort. Tar avtrykk av plastikktennene i plastikkjeven i plastikkhodet mitt.

Denne uken fikk jeg min første knekk. Når jeg blir frustert griner jeg. Jeg antar at det er et resultat av å være yngst i en søskenflokk på seks, der jeg tidlig forstod at grining ofte resulterte i å få viljen min. Nå når jeg har blitt litt eldre er det derimot noe pinlig at jeg ikke klarer å regulere strømmen.

Det hele begynte med at vi skulle pusse til en av fortennene i fantomhodet vårt for å deretter lage en krone, og jeg visste nøyaktig hva jeg skulle gjøre, hadde kontroll. Jeg borte i vei og koste meg stort. Men instruktør etter instruktør underkjente tannen, ba meg om å begynne på nytt. Jeg ble nervøs, mistet kontroll og gjorde alle feil i boken. De rundt meg fikk den godkjent og fortsatte med neste oppgave. Vannkjølingen på borren gjorde speilet umulig å bruke. Jeg klarte ikke å se noe. Mistet kontroll over borren. Til slutt lå det ti ødelagte plastikktenner foran meg, og jeg satt kjempet mot tårene. I morgen blir en bedre dag. Det ble det ikke. Jeg brøyt sammen tre ganger dagen etter, grein foran venner, instruktører og tannteknikere. Var så flau, men klarte ikke å styre meg. Fikk pep-talker, den samme gamle “alle gjør feil i begynnelsen”, og “ikke følg med på hva naboen gjør”. Begynte på nytt, det gikk fremdeles ikke.  Det å vite nøyaktig hva man skal gjøre, men ikke klare det, er så sinnsykt frusterende. På den tredje dagen hadde jeg roet meg ned, fikk uunnværlig hjelp fra venner og instruktører, og klarte meg gjennom det. Prepareringen ble ganske perfekt til slutt, og jeg fikk high-fives fra de rundt meg. I morgen skal jeg lage en krone på toppen av verket. Det skal jeg klare på første forskøk. (Håper jeg.)
Min første MK-preparering av 21(!!!!)

Det jeg har lært denne uken er at det ikke er noe farlig i å grine mye litt. Det er ikke farlig å feile. Nå vet jeg nøyaktig hvordan man skal pusse til en fortann i protetikk. Vet akkurat hva jeg skal gjøre, og hva som er feil. Jeg har nå blitt ekspert på denne tannen. Jeg har gått gjennom noe vanskelig og frusterende, og neste gang klarer jeg kanskje å takle det hakket bedre. Jeg har heldigvis tre år på å lære meg å ikke grine forann pasienter.

I morgen skal vi sette lokalbedøvelse på hverandre for første gang. Det skal jeg også klare.

Har også lært at grining ofte resulteter i dugg på brillene.