Når planene endres

En del av det som gjorde prosjektet mitt så spennende var at jeg skulle få reise til India i tre måneder for å gjøre deler av forskningen min der. Planen var at jeg skulle reise i september og være der frem til jul. Planen var at jeg skulle komme godt i gang med prosjektet, samle store mengder med data og løse kreftgåten. Men er det noe jeg har lært så langt i forskningens verden er at planer ofte endrer seg. For her sitter jeg fremdeles i regnfulle Bergen, innsamling av data lar vente på seg og kreftgåten er fremdeles veldig gåtefull.

For å få lov til å drive med forskning i India måtte vi først få godkjent prosjektet hos instituttlederen på forskningssenteret i Mumbai. Søknaden ble sendt inn mai, men svaret lot vente på seg. Vi var tålmodige, og tenkte at «ting tar jo tid…». Men søknaden er fremdeles ikke godkjent. Derfor har jeg tilbragt høsten med å vente. Jeg har jobbet på labben, gått på kurs, lest artikler og lært utrolig mye. Og jeg har gledet meg til å reise. Når underskriften på søknaden kom, kunne jeg pakke tingene mine og reise. Men underskriften kom ikke, og jeg levde i konstant uvisshet om når jeg kunne reise. Og det å ikke vite når man plutselig må slippe det man har i hendene og dra på reise i tre måneder er faktisk ikke så gøy som det høres ut som. Det å ikke kunne planlegge frem i tid, å ikke kunne finne seg en ny leilighet å bo i, ikke kunne planlegge juleferien eller bare si at «ja, jeg vil gjerne være med på teater i desember», har vært ganske slitsomt. Alle planer måtte bli tentative, og avtaler har blitt gjort med forhold om at jeg faktisk var i Norge på det tidspunktet. Og dette var helt greit de første månedene. Men så ble jeg skikkelig lei.

Jeg har gledet meg utrolig mye til å reise til India, jeg satt til og med opp en egen sparekonto i nettbanken som skulle gå til reisen, og hadde en stund Taj Ma Hal som bakgrunnsbilde på telefonen. Men jo lenger jeg ventet, jo mer kjente jeg på følelsen av at forventningene gikk over til frustrasjon og etterhvert gruing for å reise. Jeg ble skikkelig lei av å vente. I mai skal jeg begynne å studere odontologi igjen, og får da obligatoriske forelesninger og klinikk. Derfor måtte reisen skje før det. Eller i sommerferien, mens monsunen herjer. Jeg merket at jeg ikke hadde lyst til å reise i det hele tatt lenger. Og det var veldig merkelig at India gikk fra å være det eneste jeg tenkte på og det eneste jeg gledet meg, til å bli en sur klump i magen. Så en mandags formiddag brøt jeg sammen foran veilederen min og erklærte at jeg ikke hadde lyst til å reise lenger. Jeg var hadde så dårlig samvittighet for at hun har jobbet så mye for dette, og synes at jeg selv var utålmodig og utakknemmelig som ikke orket å vente litt til. Men det var ikke noe problem i det hele tatt, sa hun. Vi kunne jo bare jobbe med pasienter fra Norge, no stress liksom. Og så var det bestemt.

Så nå skal jeg basere prosjektet mitt på norske pasienter med munnhulekreft, og forhåpentligvis også en del nepalske pasienter. Sykehuset vi samarbeider med i Nepal er utrolig hyggelige, og sender mer enn gjerne tumorer som vi kan jobbe med her på Haukeland.

Så nå er en tre måneders reise til Mumbai gjort om til en tre ukers omreise til sykehusene i India og Nepal, og kanskje en snartur til Sudan. Jeg er veldig lettet, og nå gleder jeg meg igjen til å reise!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s