Når jeg ikke skjønner noenting.

Av og til oppstår det situasjoner der jeg ikke skjønner noe som helst. Og da mener jeg ingenting, altså nada. Har du opplevd den følelsen når hjernen bare kobler av, og alt som er igjen er tanken “nå skjønner jeg ingenting”, og ellers er alt bare svart? Den følelsen har jeg hatt mange ganger den siste uken.

For tiden jobber jeg med et lite sideprosjekt. Som forskerlinjestudent må vi presentere på et visst antall konferanser, og nå er tiden inne for at jeg skal presentere en poster på min første konferanse. Før man kan presentere må man sende inn det som kalles et abstract, som er en kort oppsummering av prosjektet og resultatene. Konferansen er neste onsdag, men abstractet skulle inn i dag. Problemet var bare det at jeg ikke hadde noen resultater som var verdt å skrive et abstract om, for å ikke snakke om å presentere. Jeg har jobbet mye på labben, og har lest og lært utrolig mye, men dessverre kan jeg ikke komme på en konferanse og presentere “hei, nå skal jeg fortelle deg om den gangen jeg leste denne artikkelen som var kjempespennende”. På en konferanse skal man presentere noe nytt, og spennende og nyskapende og sånt. Noe jeg altså ikke hadde. Så da satt veilederen meg i gang med å lage noen resultater.

Første delen bestod av labarbeid, der jeg skulle farge tumorvev som vanlig, i tillegg til et par testikler. hihi. Dette var kjempegreit, fordi jeg kan det. Da forstod jeg alt. Etter dette skar det seg, for nå skulle vi tolke resultatene. Det kan man gjøre på mange måter. Vår måte er å ta bilde av fargingene og kjøre de gjennom et analyseprogram som måler en del ting vi er interessert i. Så skal vi gjøre statistikk. Og nå i etterkant innser jeg at dette høres kjempeenkelt ut, men du aner ikke hvor mange ganger hjernen min bråbremset i løpet av denne prosessen.

Første gang det klikket var da jeg fant ut at bilder kan bli tatt på veldig mange ulike vis. Til sammen skulle jeg ta ca. 60 bilder, alle av forskjellige deler av tumorer eller friske vev og sånt. Jeg brukte to dager tilsammen på å lære meg hvordan jeg tar bilder, og deretter på å ta bilder av alle snittene. I løpet av prosessen var det mange ganger jeg ikke skjønte noe, fordi jeg ikke aner hvilken del av vevet jeg skal ta bilder av. Men til slutt hadde jeg tatt bilder av alle vevene, og var veldig fornøyd med innsatsen så langt. Det jeg ikke visste var at det gikk an å rotere på kameraet, slik at bildet ble riktig vei.

Et eksempel er dette bildet som jeg tok først;

N4(2)-epit-loxl4-x20-3

Jeg synes det var kjempefint. Så får jeg vite at bildet egentlig skal se ca. sånn ut:

N2-epit-loxl4-x40-1

Og jeg bare; “Ok.. da tar jeg nye bilder av alle snittene da, no probs liksom.” Og så grein jeg litt innvendig.

Og så skulle jeg begynne på analysen. Her bruker jeg et fint program som heter ImageJ med en plug-in som heter IHC-profiler. Dette er et typisk eksempel på et open source-program, der alle som vil har vært med å utvikle det. Og det bærer preg av å IKKE GI MENING! Så nok en gang skjønte jeg ingenting. Etter å ha lest mange artikler og “brukerveiledninger” om dette programmet, skjønte jeg at det faktisk ikke var vanskelig i det hele tatt. Men det tok meg altså ca. 24 timer å innse.

Så da tok jeg alle bildene på nytt, kjørte de gjennom analyseprogrammet. Og så kom resultatene. Og nok en gang skjønte jeg ingenting. Resultatene var stikk motsatt av det vi hadde forventet, og det andre forskere har funnet ut av før. Men tydeligvis er dette et bra resultat, sa veilederen min, for da har vi funnet ut noe nytt. “åjaa”, tenkte jeg, “det er ikke bare jeg som har gjort helt feil da?”. Men veilederen min stoler tydeligvis på meg og resultatene mine, av ukjente grunner.

Men så kom de statistiske analysene av resultatene. Alle resultater og konklusjoner må bli bekreftet av statistiske analyser, det er visst veldig viktig. Det virker som at hvis du mangler statistiske analyser, kunne du like gjerne bare latt være å presentere i det hele tatt. Jeg hadde et statistikkfag i førsteklasse, men det var typisk pensum som praktisk talt datt ut av øret etter jeg hadde levert inn eksamen. Eksamensresultatet ga også preg av at dette var et fag jeg ikke var særlig flink i. Så nok en gang skjønte jeg ingenting. Men nå fikk jeg et crash-kurs i statistikkprogrammet SPSS, og etter en kveld med hårriving og nesten-grining, og en natt full av drømmer om gjennomsnitt, p-verdier og t-tester, skjønte jeg det. Sånn litt vertfall.

Derfor kunne jeg i dag skrive en oppsummering av hva jeg har gjort, hvorfor jeg har gjort det og hva resultatet ble. Så sendte jeg det videre til veilederen min, som fikset det slik at det faktisk både så og hørtes profesjonelt ut. Og nå har jeg sendt abstractet videre til konferanse-komiteen.

Capture

Jeg gikk da fra å være supperhappy, til å bli superspent og deretter til å tenke “holy shit, jeg skal faktisk presentere dette til veldig smarte mennesker, er det for å sent å trekke seg???”

Men jeg var ikke alene i denne prosessen. Det jeg har lært i løpet av denne uken er at man ALDRI skal være redd for å spørre om hjelp. Alle er så utrolig hjelpsomme. På patologen sitter det masterstudenter, Phd-studenter, postdocer, professorer, labingeniører og folk med udefinerbare stillinger. Alle sitter på forskjellig kunnskap, og er mester i sitt eget emne. Det betyr at en person er dritflink til å ta bilder, en annen er kjempeflink til å bruke analyseprogrammet, en kan statistikk, og alle har KJEMPELSYT til at jeg skal bruke nettopp den metoden de bruker, for det er jo den beste. Jeg har følt meg som en jojo der jeg har løpt mellom kontorer for å få hjelp av både den ene og den andre.

Men selv om disse personene er så greie, føler jeg det går en grense for hvor mye av tiden deres jeg kan bruke, og den grensen setter jeg på ca 10 – 15 min. I tillegg går det meste på engelsk, som også begrenser andelen av ord jeg forstår. Så de viser meg det jeg trenger å lære, og spør “you understand now?”, og jeg bare “yes yes, thank you very much, very helpful” (les med norsk aksent). Og så forstår jeg ingenting likevel. Og så må jeg sette meg ned og bruke et par timer på å gå gjennom det de viste meg på ti minutter. Men likevel hadde jeg aldri klart det uten deres hjelp, fordi jeg ikke hadde visst hvor jeg skulle begynne. Tusen takk.

Jeg kommer med oppdateringer om hvordan presentasjonen på onsdag faktisk går, so stay tuned.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s