Mine nye venner

Jeg har brygget på dette en stund og vært redd for å gå ut offentlig med det. Jeg er bekymret for hva folk vil si, og for at de ekte vennene mine skal snu ryggen til meg. Men jeg har troen på at ærlighet varer lengst, så her kommer det; jeg har blitt glad i tumorene jeg jobber med.

“Æsj, du er avskyelig”, tenker du kanskje? Jepp, det kan nok godt være. Men la meg forsøke å forklare litt.

For det første er det viktig at du vet at tumorene ikke flyter rundt i glass og ser ekle ut. De lukter ikke, de er ikke slimete, og kanskje det viktigste; du blir ikke smittet av kreft ved å ta på de.

Når en pasiet blir operert for kreft blir en bit av tumoren lagt i formalin, en halvveis gulbrun væske som lukter ekkelt. Hvis du har sett filmer med gale doktorer og sånt, har du kanskje fått med deg glasset med den flytende hjernen i hyllen bak skrivebordet? Væsken i dette glasset er gjerne formalin.

I tumoren sitt tilfelle blir den derimot tatt ut fra formalinen ganske raskt og lagt i varm, flytende paraffin som stivner i romtemperatur. Tumoren ligger altså nå inne i en liten klump med paraffin, og er derfor helt stiv og ren og luktfri. Disse blokkene kalles “formalin fixed paraffin embedded blocks”, eller bare FFPE blokker, som kidsa kaller det.

20150910_090734

Dette er en av mine favorittumorer. Den er så fin!

I mangel på klassekamerater dette året er det lett å føle seg litt ensom. Ensomme mennesker har en tendens til å utvikle nærmere forhold til forskjellige ting, som katter, frimerker eller modelltog. Siden jeg jobber ganske mye med disse tumorene i løpet av en dag, synes jeg at det er naturlig at jeg har fått et godt forhold til de.

20150910_090825

Se så søøte de er!!

Jeg ble klar over følelsene mine i forbindelse med at jeg mistet tre ganske viktige tumorer. Eller ikke direkte mistet, jeg hadde bare ikke peiling på hvor de var. Det betydde at en leteaksjon måtte settes i gang. Jeg tror jeg var over halve Haukeland for å finne ut hvem som var i besittelse av disse tumorene. Etter tre dager på jakt fant jeg de endelig innerst i et skap på kontoret til veilederen min…  Jeg hoppet praktisk talt av glede!

Etter dette innså jeg hvor utrolig glad jeg var i tumorene mine. Jeg skal aldri slippe de av syne igjen!

wpid-wp-1441874460826.jpg

Men nå er det også på sin plass å få sagt at jeg ikke er glad for at pasienter får tumorer, sånn at jeg har noen å henge med. Helst skulle jeg sett at ingen fikk kreft, så jeg ikke hadde noen tumorer å jobbe med i det hele tatt. Men når tumorene først er her, synes jeg det er ok å like de. Det er tross alt de som skal hjelpe meg med å løse kreftgåten!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s