Biveilederen min Frank

Som forskerlinjestudent blir man tildelt en hovedveileder og en biveileder. Hovedveilederen er den som styrer hele prosjektet og som trekker i trådene når du trenger hjelp. De er gjerne professorer og gruppeledere, og har generelt mye ansvar for alt m skjer i forskningsgruppen.

Biveilederen er personen som hjelper deg med de dagligdagse utfordringene, når du sitter helt fast i din egen hjerne og ikke forstår noe som helst. Dette er i hvertfall tilfellet for meg. Jeg tenker jeg skal fortelle litt om forholdet vårt, men om jeg fortsetter å skrive biveileder kommer dette ordet vil å miste all mening og bli helt absurd, derfor velger jeg å kalle han for Frank. I og med at han er fra Nepal, er dette et ganske passende navn.

Frank er tannlege. Han kom til Norge for å ta en PhD og sitter når i en post doc stilling. Jeg og Frank deler kontor, sammen med min medforskerlinjestudent Hanne og den nepalske kompisen til Frank, som vi kan kalle for Harald. De er utrolig koselige folk. Første gang jeg skrev dette innlegget nevnte jeg noe om at de var rotete. Jeg trekker dette tilbake. I løpet av et par uker har jeg klart å rote like mye på pulten min som de har klart i løpet av ett år. Vi har det fint på kontoret sammen.

Selv om Frank har vært lenge i Norge har han enda ikke klart å mestre språket. Han vil gjerne begynne å jobbe som tannlege her, men dette innebærer at han må lære seg norsk.  Han bruker derfor flere timer hver dag på å slite seg gjennom det norske tannlegepensumet. Siden jeg er norsk selv, skulle en jo tro at jeg er den perfekte hjelper når han støter på et vanskelig ord. Det er dessverre ikke tilfellet – pensumet han går gjennom nå ligger veldig høyt over min basiskunnskap om tenner og munnhulen, og hver gang han spør meg om noe ender det opp med at vi sitter og googler oss frem til det sammen. Som en del av opplæringen han har vi bestemt oss for å snakke norsk sammen, men samtalene ender som regel opp med å gå over til engelsk relativt raskt, etter at begge to gjentatte ganger må spørre “hæ..?”, når vi ikke forstår hva den andre sier.

I bytte mot at jeg hjelper/støtter han med norsken, hjelper han meg med hva det måtte være. Fordi han er biveilederen min har han ikke lov til å si nei. Jeg kan bare tenke meg hvor irritert han må bli når jeg for nte gang på en halvtime sier “eehm. du.. Frank?”, og følger opp med et halvdumt spørsmål. Men det viser han aldri. Han er rett og slett en utrolig hjelpsom og tålmodig fyr, og jeg hadde ikke klart særlig mye her på Haukeland om det ikke var for han. I høst skal han bytte kontor og avdeling, og jeg kvir meg allerede.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s