Tilbake til plastikktennene

Høsten på tredjekull er kjent som helvetessemesteret, og jeg kjenner det godt på kroppen allerede. Timeplanen inneholder obligatorisk under visning fra 08:00-16:00 hver dag frem til midten av desember. To forelesninger, resten praktisk trening. Etter 16:00 er det om å gjøre og strekke godt på kroppen, spise mat og le litt med de andre i klassen, før turen går videre til lesesalen.

Om noen uker begynner vi med pasienter i røntgen, kariologi og periodonti. Det betyr at jeg kommer til å ta røntgenbilder av, borre hull og fjerne tannstein på ekte mennesker! Nå har vi også begynt med ferdighetstrening i protetikk. I praksis betyr dette at vi pusser til plastikktenner, for å så lage skall av tenner (kroner) som vi setter på toppen. I den ekte klinikken gjør vi dette på pasienter som sitter igjen med tannstubber, og som så gjerne ønsker å kunne tygge mat og smile fint igjen. Protetikk er en veldig presis kunst, og det er snakk om 5-10 graders vinkler, rett, steil, konkav.. fjener du for mye tann eller kommer du borti nabotannen må du begynne på nytt. Hold borren i rett vinkel, bruk speilet når du jobber bak.

Ryktene sier at det er helt normalt å grine i løpet av dette semesteret. La det renne sier de, det er bra for deg. Grin når du trenger det, le mye. Det er nettopp det jeg har gjort. 20160904_132859.jpgTar avtrykk av plastikktennene i plastikkjeven i plastikkhodet mitt.

Denne uken fikk jeg min første knekk. Når jeg blir frustert griner jeg. Jeg antar at det er et resultat av å være yngst i en søskenflokk på seks, der jeg tidlig forstod at grining ofte resulterte i å få viljen min. Nå når jeg har blitt litt eldre er det derimot noe pinlig at jeg ikke klarer å regulere strømmen.

Det hele begynte med at vi skulle pusse til en av fortennene i fantomhodet vårt for å deretter lage en krone, og jeg visste nøyaktig hva jeg skulle gjøre, hadde kontroll. Jeg borte i vei og koste meg stort. Men instruktør etter instruktør underkjente tannen, ba meg om å begynne på nytt. Jeg ble nervøs, mistet kontroll og gjorde alle feil i boken. De rundt meg fikk den godkjent og fortsatte med neste oppgave. Vannkjølingen på borren gjorde speilet umulig å bruke. Jeg klarte ikke å se noe. Mistet kontroll over borren. Til slutt lå det ti ødelagte plastikktenner foran meg, og jeg satt kjempet mot tårene. I morgen blir en bedre dag. Det ble det ikke. Jeg brøyt sammen tre ganger dagen etter, grein foran venner, instruktører og tannteknikere. Var så flau, men klarte ikke å styre meg. Fikk pep-talker, den samme gamle “alle gjør feil i begynnelsen”, og “ikke følg med på hva naboen gjør”. Begynte på nytt, det gikk fremdeles ikke.  Det å vite nøyaktig hva man skal gjøre, men ikke klare det, er så sinnsykt frusterende. På den tredje dagen hadde jeg roet meg ned, fikk uunnværlig hjelp fra venner og instruktører, og klarte meg gjennom det. Prepareringen ble ganske perfekt til slutt, og jeg fikk high-fives fra de rundt meg. I morgen skal jeg lage en krone på toppen av verket. Det skal jeg klare på første forskøk. (Håper jeg.)
20160904_132945.jpgMin første MK-preparering av 21(!!!!)

Det jeg har lært denne uken er at det ikke er noe farlig i å grine mye litt. Det er ikke farlig å feile. Nå vet jeg nøyaktig hvordan man skal pusse til en fortann i protetikk. Vet akkurat hva jeg skal gjøre, og hva som er feil. Jeg har nå blitt ekspert på denne tannen. Jeg har gått gjennom noe vanskelig og frusterende, og neste gang klarer jeg kanskje å takle det hakket bedre. Jeg har heldigvis tre år på å lære meg å ikke grine forann pasienter.

I morgen skal vi sette lokalbedøvelse på hverandre for første gang. Det skal jeg også klare.

20160904_132928.jpg
Har også lært at grining ofte resulteter i dugg på brillene. 

 

Håndhygiene og imaginær karies

I juni hadde vi et krasjkurs i mikrobiologi. Her omga vi oss med stinkende medium, e.coli og stafylokokker for å lære oss hvordan bakterier vokser og hva de gjør på. I tillegg til bakteriene vi ble tildelt på labben fikk vi også teste vår egen bakteriflora, nærmere sagt hånd-, plakk- og spyttbakterier.

Første forsøk ut var test av bakteriekultur på hendene. Først satt vi fingeravtrykk på et vekstmedium. Deretter vasket vi hendene, satt nye fingeravtrykk på nytt medium, spritet hendene og satt enda et avtrykk. Nedenfor ser du resultatet av de tre skålene.

20160614_101532.jpgSer du noen forskjell? Ikke jeg heller. 

Jeg tror at skålen oppe til høyre er før jeg vasket hendene, fordi det er masse forskjellige lugubre bakterier der. I skålene under er det mer uniforme bakterier, men det er rikelig nok av de. Kan noen være så snill å lære meg den hemmelige teknikken bak å sprite hendene fri for bakterier??

I det andre forsøket fikk vi undersøke vekst av ulike bakterier i spyttet vårt. Vi spytter på forskjellige medium som er spesifikke for én spesiell type bakterie. Null vekst betyr null bakterier av den typen i munnhulen. Vekst betyr at denne bakterien finnes i munnhulen. Nedenfor er spyttprøven min på vekstmediet for bakterien lactobacillus, som regnes som en kariesbakterie. Har man denne bakterien i munnen er det noe sannsynlighet for at du også har hull i tennene. Og ja, testen min var positiv.

20160615_095415.jpgDe små, hvite prikkene nederst i mediet er lactobacilluskolonier. 

Jeg begynte så smått å hyperventilere og kaldsvette. Nå var jeg overbevist om at jeg hadde hull i tennene, og å få den diagnosen i et rom fullt av tannlegestudenter føles som en dødsdom. Tennene mine begynte å verke, og når jeg stilte meg foran speilet utstyrt med lommelykt fant jeg en rekke med potensielle kariesflekker.

Heldigvis hadde jeg time hos tannlegen min Frode bare noen dager senere. Innen den tid hadde kariesangrepet mitt spredt seg til alle tannflater i munnen, og flere av tennene måtte nok rotfylles. Da jeg kom inn på tannlegekontoret begynte jeg nesten å unnskylde for mine enorme kariesangrep allerede før jeg hadde satt meg ned i stolen. Frode begynte å pirke, stikke og skrape på tennene mine og tok deretter røntgen. Siden jeg nå har lært meg å analysere røntgenbilder selv hoppet jeg ut av stolen og hang meg over skulderen hans for å se etter mørke flekker. Men der var det null hull, bare en litt delokalisert visdomstann som kanskje presser på jekselen foran.

I ettertid har jeg lest litt mer om bakterien lactobacillus, og det viser seg at den er med i melkesyrebakterieslekten. Jeg lurer derfor på om mitt positive utslag har sammenheng med yoghurten jeg spiste ti minutter før jeg tok testen.

Jeg har altså null hull. Men nå tror jeg at tennene mine har begynt å flytte på seg på grunn av presset fra visdomstannen. Snart ender jeg opp med regulering.

Kvantifisering

Nå er tiden inne for å kvantifisere. Metoden jeg bruker farger spesifikke proteiner i vevet, og kvantifisering betyr å telle hvor mye det er av de ulike proteinene i hver enkelt tumor.  Jeg har nå farget for åtte ulike proteiner på tumorer fra hundre pasienter, så da blir det 800 vev å kvantifisere. #sommerjobben2016.  

Kantifisering FVIII 2

Ovenfor ser du en tumor med farging for Von Willebrand Faktor. Dette proteinet finnes i veggene av blodårer, og når jeg farger for den får jeg brunfarge i alle blodårene som finnes i vevet. Jeg regner ikke med at alle deler min entusiasme for denne metoden, men du må innrømme at det er helt genialt??

Så ved å forstørre bildet ovenfor 10 ganger får jeg dette;Kvantifisering FVIIIOmrådene som er mørkebrune og runde eller ovale er blodårer, og de skal telles. De små, blå flekkene er cellekjerner. 

Ved å forstørre bildet kan jeg derfor telle hvor mange blodårer som finnes i akkurat denne tumoren. Dette gjøres på 100 bilder tilsammen. Tror ikke det blir så mye sollys på meg i sommer.

Nedenfor er en farging for proteinet p53. Normalt sørger p53 for at cellen deler seg riktig og i et kontrollert tempo. I mange krefttyper muteres p53, noe som fører til at cellen blir hyperaktiv og deler seg med liv og lyst, helt ukontrollert. Det kommer derfor kanskje ikke som en stor overraskelse at mutert p53 betyr større og styggere tumor?Kvantifisering p53De brune flekkene er cellekjerner med mutert p53, mens de blå er friske cellekjerner. 

Planen er å bruke et dataprogram til å telle antall positive celler her. Tror ikke hjernen min takler å telle dette manuelt.

Jeg ser for meg at dette blir litt gøy i starten, men når jeg er ferdig med 10 av 100 tumorer antar jeg at jeg kommer til å begynne å kjede meg. Blir spennende å se hvor frustrert jeg blir på en skala fra en til suicidal. Skal holde dere oppdatert.

 

 

Når forskning er skikkelig gøy

… eller ikke.

Noen ganger innebærer forskning å gjøre ting som er skikkelig, skikkelig, skikkelig kjedelige. Tro det eller ei.

For øyeblikket er en av mine viktigste oppgaver i livet (andre pri etter å holde meg selv levende) å gå gjennom bokser med glasslides med cellesnitt, fjerne limrester og fingeravtrykk og sette på en hvit lapp med akkurat den samme informasjonen som står på glasset fra før av.

Jeg 400 glasslides, og etter tre timer er jeg ferdig med 1/6. wp-1466616504330.jpgBoks med slides før. 

Prosess med skraping, tørking og påsetting av lapper. 

wp-1466616500955.jpgEtter. 

Så… ja, det hele virker ganske meningsløst. MEN; for å få et publiserbart resultat må jeg analysere alle cellesnittene, for å analysere alle cellesnittene må jeg ta bilde av de, for å ta bilde av de må jeg ta bort limrester, tørke av fingeravtrykk og sette på en hvit lapp. Så hvis jeg prøver å få litt perspektiv på det er jo dette en sinnsykt viktig jobb, men det er bare så KJEDELIG!

Derfor gjør jeg helst alt annet akkurat nå, som for eksempel å skrive om hvor kjedelig det er på bloggen.

 

 

Tilbake på kontoret

Jeg kom tilbake fra India i starten av mars og hoppet rett på ferdighetskurs i kariologi. For nå er jeg offisielt odontologistudent på fulltid igjen! Det er litt vemodig og skremmende å være ferdig med forskningsåret, men også ganske fint å få tilbake hverdagen med forelesninger, lunsj med klassen og å fortsette å lære om tenner.

De siste månedene har jeg lært med å borre fine hull i plastikktenner, legge fyllinger og pusse de. I tillegg har vi hatt et mikrobiologikurs der jeg innså at håndhygienen min kanskje ikke er helt på topp, og at det å sprite hendene faktisk er en kunst. Mer om det senere.

wp-1466497435141.jpgEn stor og en liten fylling fra ferdighetskurset. Begge ble underkjente, så jeg fikk de med meg hjem. Vurderer om de skal få en plass i smykkeskrinet mitt. 

Nå i sommer har jeg fått et stipend fra forskerlinjen for å kunne jobbe med prosjektet. I går fikk jeg lønnslippen på 25 000,-. Dette er første gang på 9 år at jeg ikke har hatt en normal sommerjobb, og det føles litt merkelig. Her må jeg styre dagene og arbeidsoppgavene mine selv, jeg grøsser på ryggen når jeg sier det, men jeg føler meg nesten litt voksen.

Men nå er jeg altså tilbake på min kjære kontorplass. De som kjenner meg vet at jeg mangler ordenssans. Etter bare én dag ser kontoret slik ut:

wp-1466499083415.jpgwp-1466497443073.jpg

Wish me luck.

 

Hvordan spise som en inder 101

  1. Sett deg ned ved bordet. Foran deg har du en skje, en gaffel og et stålkrus. Maten består av en eller flere retter med mye saus og sterke krydder, i tillegg til roti eller chapati, som er tynne lefser. Av og til er det også ris der.
    fullmeal
  2. Riv av en bit fra rotien og brett den rundt grønnsaker, paneer, kjøtt eller lignende fra en av skålene. Putt den i munnen ved hjelp av fingrene. Alternativt kan du bruke rotien som en skje og fylle den med saus som du skyfler inn i munnen.
  3. Nå er fingrene dine fulle av saus. Da anbefales det å innta en posisjon der begge albuene hviler på bordet og hendene henger slapt ut til hver sin side. Dette minimerer sjansen for å tilgrise deg selv og naboen din. Det er også et godt triks å sitte litt fremoverlent, da dette gjør veien fra fatet til munnen kortere og minker, dog ikke eliminerer, sjansen for søling.
  4. I løpet av måltidet oppmuntres det til delekultur. En skje med dal her, en roti-klype der, litt saus, alt uten å spørre om tillatelse. Det er greit å strekke seg over bordet for å ta mat fra andre sitt fat. Det er lov å drikke fra andre sine krus også. Ikke bli overrasket hvis noen tar skjeen din, bestikk bytter ofte eier flere ganger i løpet av et måltid. Det er også lov å legge din egen mat på andre sin tallerken og spise direkte fra den.
  5. Ikke vær redd for å grise. Både du, sidemannen og bordet kommer til å bli grisete i løpet av måltidet. Aksepter det. Men prøv å ikke ta deg selv i fjeset. Been there done that. Sterk masala er ikke så digg å få på huden. IMG_00802
  6. Aksepter også det faktum at du ikke får kniv. Her er hovedredskapene fingrer, skje og gaffel, i prioritert rekkefølge. Et vellykket måltid foregår gjerne uten bruk av bestikk i det hele tatt, med mindre det er ris på bordet, da involveres som regel skjeen.
  7. Når alle fatene er tomme kan du lene seg godt tilbake, fremdeles med hendene i været for å unngå søling. Det drikkes buttermilk fra stålkopper, som så vidt jeg har forstått det er utvannet yoghurt med litt krydder i. Mhh.
  8. Når alle er lei av å sitte og holde hendene unna tingene sine går turen til vaskerommet. Alle spisesteder er utstyrt med et rom med vaskefasiliteter. Er det ikke tørkepapir der sa du? Ingen fare, bare rist hendene godt og tørk de gjerne på skjorten eller buksen.IMG_0190
  9. Ekstratips: Reklamer i avisene sier at raping er bra. Jeg har ikke testet dette personlig, men oppmuntrer gjerne andre til å prøve.
    IMG_00922

*Dette er beskrivelse av et hyggelig måltid mellom gode venner og kollegaer. Jeg kan ikke garantere at det gjelder for alle indere.

 

Actrec

Advanced Centre for Treatment, Research & Education in Cancer – Tata Memorial Centre, Kharghar, Navi Mumbai.

Her har jeg vært i litt over én uke nå, og skal være her frem til 5. mars.

Actrec ligger 1-2 timers kjøretur utenfor kjernen av Mumbai, avhengig av trafikken. Området er i utkanten av Mumbai, i en ganske planlagt del av byen. Her ble området først planlagt og deretter bygget. Alt er derfor delt inn i sektorer og rette gater, i motsetning til selve Mumbai som er et evig virvar av gater og hus.

Actrec campus er et prakteksemel på en planlagt og organisert byggeprosess. Det består av en rekke bygninger, gater og hager, alt innesperret av et murgjerde. Her er bygg for forskning, behandling, studenthospit, barnehage og gjestehus/resturant. Det første og siste bygget er de viktigste for meg. På forskningssenteret holder jeg til ca. 12 timer i døgnet. Jeg jobber jeg på en lab under dr. Vadyia, men det er “assistenten” hans Vinita jeg jobber tettest med. Dr. Vadyia er nemmelig blitt blind i løpet av årenes løp, og det er dermed begrenset for hva han kan foreta seg av praktiske gjøremål. Dette er trist, for han ryktes å være en fantastisk forsker! Jeg er stolt over å være en del av labben hans!

Jeg kommer til å skrive masse om livet på Actrec campus de neste ukene. Her har det allerede skjedd en hel del, og jeg har utrolig mye rart å fortelle om indere! Dessverre er det ikke lov til å ta bilder her inne på campus, så jeg må begrense bildebruken fra selve området.

Jeg dristet meg likevel til å ta et bilde av utsikten fra balkongen min, hvor jeg nyter skammelig lange frokoster i solsteiken.

IMG_0111

Og ja, det er faktisk tåke du ser, ikke bare skitt på linsen. Tåken kalles smog og er en deilig blanding av vanndamp og forurensning som ligger over området ganske konstant. Smogen er et interessant og ekkelt fenomen, så du kan forvente å høre mer om den senere!

IMG_0126

Området er forresten fullt av løshunder, de er så søte og rolige. For det meste ligger de i en skygge og sover. Dette er Sultan, løshunden til portvakten. Vær forberedt på flere bilder av løshunder, for India kryr av de!!